I november kunne Helsedirektoratet melde at 20 prosent av fastlegevikarer ikke oppfyller kompetansekravene for fastleger. Det er ikke lystige tall for de som står uten fastlege, ikke bare mangler de fastlege, men kanskje de møter en lege som ikke har det faglige nivået man forventer. Det som er så fint og vanskelig er at man har turt å være tydelig på kompetansekravene til fastleger. Det vil si at man kan måle hvor mange som faktisk oppfyller dem.

Det samme har vi ikke for farmasøyter, så vi vet egentlig ikke helt hvordan det står til. Det vi kan si noe om er at tillit til apotek, vår høyborg, fremdeles er høy. Vi kan si at de fleste arbeidsstedene våre har systemer for oppfølging av kompetanse, at farmasøyter i apotek og apotekere melder om god kompetanse for tjenestene og kvalitet i apotek, at det er mange farmasøyter som er sertifisert til ha medisinstartsamtaler, inhalasjonsveiledning og vaksinasjon, og at vi har en viss andel FFA, QP og kliniske farmasøyter.

Å opprettholde eller vedlikeholde kompetanse er et minstekrav, men for farmasøyter kan det knapt snakkes om vedlikehold, fordi vi jobber med legemidler og områder i konstant utvikling: Selv om mange virkestoff er de samme, så kommer det ny kunnskap om virkning og bivirkninger, og indikasjonene endrer seg. Selv om regelverket er det samme, så endrer aktørene eller bruken av regelverket seg. I tillegg kommer det nye virkestoff, formuleringer, systemer og standarder. Og ikke minst problemer. Hvor mye tid og ressurser har vi ikke brukt på å opparbeide oss kunnskap om legemiddelmangel og hvordan vi skal kunne det på best mulig måte? Kunnskap og utvikling krever kontinuerlig arbeid, og arbeidsgiver og arbeidstaker bør ha felles mål om flyt i kompetansehevingen.

Som helsepersonell har farmasøyter et eget ansvar for å holde seg oppdatert, på samme måte som arbeidsgiver har plikt til å legge til rette for slik oppdatering. De fleste står seg selv nærmest og vet hva de trenger av kunnskap og videreutvikling for å opptre forsvarlig i sin stilling. Og det finnes mange ressurser å ta av; kurs, bøker, artikler eller til og med andre personer som kan gi oss kunnskapen vi trenger. Både vedlikehold av kunnskap og kompetansehevende tiltak som krever tid og innsats. Men verken for utøvende helsepersonell eller for arbeidsgiver for utøvende helsepersonell kan behovet for kurs komme som noen overraskelse. Det gjelder egentlig alle steder: Tid til kompetanseutvikling og -vedlikehold må tas med, når man vurderer oppgavene som skal løses opp mot antall ansatte. Også om man er få på jobb.

Og kanskje nettopp fordi det er så få farmasøyter, og vi jobber i små og travle farmasifaglige miljø, så er det ekstra viktig å treffe andre farmasøyter som jobber med de samme eller liknende utfordringer; få kunnskap og impulser utenfra og dra klokere hjem. Å være oppdatert, det skylder vi både kundene våre, kollegene, arbeidsgivere og ikke minst oss selv.

Urd Andestad, leder av Farmaceutene

(Publisert i NFT nr. 9/2022)