I skrivende stund kan de av oss som er glad i ­fotball og Liverpool FC, endelig juble over at Premier League-trofeet er vårt. Bøtta skal stå på Anfield det kommende året, for andre gang på fem år! Når vi kjenner godt etter i fotballhjertene våre, så føles det allikevel som om det er første gang på over 30 år at vi kan kalle oss serievinnere, for i 2020 var det nemlig pandemi. Seieren i øverste divisjon på fotballøya var preget av tomme tribuner og dempet feiring i et land som så vidt hold hodet over vann i helsevesenet. Den siste søndagen i april 2025 var dette imidlertid glemt, og rødkledte tilskuere sto tett i tett, mens de jublet og sang for sine helter. Uten krav til avstand eller antibac.

I mars for fem år siden stengte også Norge ned. Og den berømte «meter’n» er blitt markert både i media og på arrangementer. Politikere har måttet evaluere seg selv og valgene de tok under press, og kanskje, bare kanskje, har vi lært noe av hvor sårbare vi fremsto når krisen var et faktum. Saken er jo at neste krise vil være annerledes enn de vi allerede har håndtert, og det betyr at vi må ha en bredde i beredskapen og sørge for at planene vi legger, er gode nok til å hjelpe oss med å komme ut av neste utfordring med nesa over vann og beina på bakken.

Den første tiden etter nedstengingen var min rolle å drifte et apotek i en særdeles uoversiktlig situasjon. Apotekene ble i mange tilfeller det eneste helsetilbudet som var tilgjengelig for folk, og når fastlegekontorer stengte for pasienter, så var det farmasøyter og apoteknikere som var det tilgjengelige helsepersonalet som kunne gi informasjon og trygghet. Jeg husker fortsatt at panikken bredte seg mens jeg så pressekonferansen til Erna og Bent på dataskjermen i bakresepturen den 12. mars. Jeg, og de ansatte, som var mitt ansvar, kunne jo ikke bare stenge PC-en og løpe av gårde for å hente barn i barnehage og bunkre opp med dopapir og hermetikk. Vi måtte stå på jobb mens verden ble snudd på hodet. Starten på nedstengingen føltes ekstrem. Vi hadde ingenting å beskytte oss med. Ikke munnbind, ikke desinfeksjon, ikke koronatester. Alle gikk på nåler, og som leder var det mitt ansvar å fremstå trygg og sikker. Og optimistisk. Dette går bra!

En av kampene jeg måtte ta, var å få kommunen til å forstå at apotekansatte måtte prioriteres for vaksine. Vi håndterte syke og pårørende hver eneste dag, og hodet spant konstant med tanken på at vi ikke selv ville klare å holde oss på beina. Hva da med alle de som trengte medisiner? Hva med de ansatte og deres helse? Deres pårørende? Hva med leveranser og de eldre på sykehjem? Problemet var, og er, at i det norske helsevesenet så ser man ofte ikke alle de SMÅ tannhjulene som trengs for å få alt til å fungere slik det skal. Store yrkesgrupper som leger og sykepleiere tok naturlig nok mye plass, mens farmasøyter ikke nødvendigvis ble klappet for. Men; hva hvis ikke legemidlene kunne bli levert? Legemiddelmangelen håndtert? Hva hvis formuleringer ikke ble laget, eller produksjonen på de mange sykehusapotekene måtte opphøre? Hva hvis apotekene måtte stenge, og folk ikke hadde noe alternativ til råd eller kanskje bare litt trygghet? Normalitet?

Jeg er skrekkelig stolt av jobben og innsatsen apotekansatte leverte for fem år siden, og jeg er imponert over evnen vi har til å kaste oss rundt og dra lasset når det gjelder. Derfor er jeg opptatt av at apotek skal ha en naturlig plass i all beredskapsplanlegging. Apotek rundt om i Norge er viktige møtepunkt og helseaktører, spesielt i lokalsamfunn. Apotekene er helt avgjørende for at innbyggerne skal få legemidler og tjenester de er avhengige av, særlig i krisetider, og dette må myndighetene forstå. Det hjelper lite med beredskap hvis ikke den tar hensyn til livsviktig medisin til den enkelte. Enten for å forebygge, eller for å behandle. Det sitter fortsatt i meg å høre om leger i krigsområder som opererer uten bedøvelse eller narkose fordi dette ikke er tilgjengelig på grunn av utfordrende logistikk.

Farmaceutene jobber hele tiden for å sørge for at legemiddelekspertisen er til stede i alle slike planer, uansett om det dreier seg om forsvar, naturkatastrofer eller helsekatastrofer. Hva hvis strømnettet kollapser? Alle mann må dekk, og all kompetanse må brukes riktig. Vi må dra lasset sammen, og alle tannhjula trengs for å få motoren til å fungere. Først da blir alt bra. You'll never walk alone!

Birgitte Lloyd, leder av Farmaceutene

(Publisert i NFT nr. 4/2025 s. 39.)