Å samarbeide over landegrenser har alltid en ­nytteverdi. Perspektiver og kulturer møtes, og ikke rent sjelden går man fra slike møter med inspirasjon til å endre, eller trygghet om at det man selv jobber med er riktig kurs. Noen ganger får man korreksjon, noen ganger blir man overrasket, og noen ganger blir man litt tilfreds fordi andre lar seg inspirere av nettopp det man selv bringer til bordet.

Nordisk Farmaceutunion, NFU, er nettopp en slik arena, og i år gikk turen til Sveriges Farmaceuter i Stockholm. Sverige, Island, Finland og Danmark har sammen med Norge et tett og nært samarbeid, og vi informerer, diskuterer og tar temperaturen på hva som rører seg i de ulike landene. Ofte tenker vi at de nordiske ­landene er ganske like, både i arbeidsliv og i farmasien for øvrig. Men, når ledere og generalsekretærer samles for å snakke om hva som rører seg i farmasøytisk arbeidsliv og profesjon, ser vi også at vi faktisk av og til har ulike utgangspunkt.

I Danmark er industrien i forsetet. Der har Novo Nordisk og andre industriaktører fosset frem, og har støv­suget markedet for farmasøytisk arbeidskraft. Ingen trær vokser riktignok inn i himmelen, og nå er det viktig for danske farmasøyter å ha Pharmadanmark i ryggen når et overhett arbeidsmarked skal justeres. Slankemedisin er blitt Danmarks oljeeventyr – og der er det nå behov for en fagforening som er til stede som en trygghet når pilen ikke bare peker rett opp.

I Sverige har vi i dag fått vite at svenskene har kjøpt sin egen antibiotikafabrikk. Det satses med andre ord stort på legemiddelberedskap, og vi vet at da trengs det farmasøytisk kompetanse. I tillegg ­jobber svært mange farmasøyter i apotek, og Sveriges ­Farmaceuter ser mange av de samme utfordringene som oss. ­Mangel på arbeidskraft gir vanskeligheter med tanke på å ­rekruttere nok helsepersonell til ­apotekene, ­særlig når svenske myndigheter etter hvert ser ­verdien av ­farmasøytisk ­kompetanse og ønsker å innføre ­helsetjenester i apotek.

I Finland rapporterer Suomen Farmasialiitto at det dessverre er en forverring av arbeidstakers rettigheter, og naturlig nok har dette hatt et fokus for den finske farmasøytforeningen. Igjen ser vi verdien av å ha en sterk fagforening i ryggen, som kjenner arbeidslivet der farmasøyter er. De unngikk så vidt en større streik i vår, og jobber planmessig videre for å bedre farmasøytenes arbeidsvilkår.

Island er det minste medlemmet av NFU, men Lyfjafræðingafélag Íslands har ambisjoner om å sette farmasi og farmasøyter på kartet. De er landet i ­Norden med flest apotek per innbygger, og også landet med høyest forbruk av enkelte vanedannende ­legemidler. Derfor jobber de tett med andre helseprofesjoner og myndigheter med fokus på seponeringsstrategi. Ønsket er at apotekfarmasøyter i større grad skal kunne bidra strukturert til riktigere legemiddelbruk. Islandske ­apotekansatte farmasøyter tjener ­forresten best av alle i Norden, men verken god lønn eller ­over­kommelig arbeidstid kommer av seg selv – det må en sterk ­fagforening til.

Stockholm bød på brød og sirkus, pølser og ­politikk. Foreningene fikk nok en fin anledning til å ta ­temperaturen på farmasien i Norden, og nok en gang reiser jeg fra møtet med en dose stolthet, ydmykhet og misunnelse i bagasjen. Stolthet for profesjonen, ­ydmykhet fordi jeg ser hvor mye hjerte som ligger i arbeidet som gjøres, og misunnelse fordi jeg ser at enkelte av nabolandene våre har kommet lenger når det gjelder å bruke farmasøyter til det de skal og burde. Det er med andre ord bare å jobbe videre!

Birgitte Lloyd, leder av Farmaceutene

(Publisert i NFT nr. 5/2025 s. 42.)