Høsten er tid for å se norsk farmasi i en sammenheng. Først i et nordisk perspektiv, så globalt.

I midten av august hvert år møtes farmasøytforeningene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Det er ulike saker som står på agendaen til Nordisk Farmaceut Union, men ett av hovedpoengene er å oppdatere hverandre på hva som har skjedd i de ulike land siden sist vi møttes. Det er spennende og gir inspirasjon til hva vi kan jobbe med og for her i Norge. Opphevelse av apotekmonopolet i Sverige var naturlig nok den største saken på dette møtet.

Vi i Norden er på mange områder like, men det er også mye som skiller oss – for eksempel hvordan helsevesenet og refusjonsordningene organiseres i de ulike landene. I tillegg er Sverige og Danmark veldig store på industrisiden.

Før sommeren ba The International Pharmaceutical Federation (FIP) oss om å sende ut en spørreundersøkelse til våre medlemmer om hvilke temaer som bør stilles i fokus under jubileumskonferansen i 2012. Vi fikk en del tilbakemeldinger fra våre medlemmer om at de aldri har vært på FIP. Det er både trist og underlig at ikke arbeidsgivere ser verdien av å sende sine ansatte dit, når man tenker på at det foregår så mye bra på alt fra molekylnivå til overordnede politiske strategier og visjoner.

FIP-kongressene er en blanding av representantskapsmøte for ledere av medlemsorganisasjonene og et Farmasidagene med global deltakelse. I tillegg arbeider FIP med å sette farmasi og farmasøytisk vitenskap på kartet. I den sammenheng utarbeider nå FIP og WHO et statment om samarbeid med annet helsepersonell. Dette statmentet er et viktig dokument som forplikter leger, farmasøyter, sykepleier og fysioterapeuter å samarbeide til det beste for pasienten. Dette er helt i tråd med intensjonene i samhandlingsreformen. Det er allerede utarbeidet flere statements som omhandler alt fra kvalitetsikring av farmasiutdanningen, god apotekpraksis og til mer vitenskaplig statments. For å se hvilke statement som er utarbeidet, gå inn på www.fip.org. Som medlemmer av FIP er vi forpliktet til å implementere disse også i Norge.

Det varmer mitt norske hjerte at vi også har noe å bidra med her nordfra. Agnes Gombos, Stein Lyftingsmo, Helle Håkonsen og Caroline Guldahl var de fire nordmennene som hadde innlegg på FIP. De hadde dessuten postere i likhet med Kristin Klem fra NMD og Tore Reinholdt og Hilde Ariansen fra Apotekforeningen.

Hvordan skal vi komme dit vi vil? I flere av seksjonsinnleggene ble det fremholdt at en viktig faktor for suksess der de har fått det til (England, Australia, USA) er at de har tatt betalt for sine tjenester. I tillegg ble det fokusert på viktigheten av:

a) Konsensus, at alle jobber i samme retning. Dette kan vi få til om aktørene i norsk farmasi kan enes om målene.

b) Utdanningen må tilpasses fremtiden. Vi må se på innholdet i og hvordan utdanningene organiseres her hjemme og om eventuelt endringer må til.

c) Alle farmasøyter må se viktigheten av å bidra. Grasrota må også være med, og da må de gis anledning til å vite hva som foregår.

Jeg håper derfor at arbeidsgiverne ser viktighetene av at farmasøyter får mulighetene til å engasjere seg. Vi kan begynne i det små med å sende arbeidende farmasøyter på Farmasidagene, og utvide ved å la flere «vanlige» farmasøyter delta på neste års FIP. (Dansker og svensker har en stor delegasjon, mens vi er en liten, eksklusiv gruppe fra Norge.) Ønskes engasjement fra farmasøytene, må de gis anledning til å delta.

Jeg håper at jeg ser flere av dere på FIP i 2011.

(Publisert i NFT nr. 9/2010, side 45.)