VETT legger ned driften ved årsskiftet. I 52 år har farmasøytene hatt tilbud om videre- og etterutdanning, først i regi av Etter­utdan­nelses­komiteen fra 1957 og til slutt i regi av VETT, som er en avdeling av Farmasøytisk institutt. Det er trist for mange farmasøyter som nå mister sitt tilbud om videre- og etterutdanning knyttet til universitetet. Det har vært godt å ha VETT som satte videre- og etterutdanning i system i en omskiftelig verden. Kursene var gode og ­temaene var relevante og framtids­rettede, med en god forankring i farmasøytenes faglige ­utfordringer. Kursene gav deltakerne god ­oppdatering i kunnskaps­utviklingen i helse­tjenesten. Det er viktig for befolkningens tillit til farmasøytene at deres kunnskap og praksis er forankret i god faglig praksis i helsetjenesten. Utviklingen innen ­fagområdet legemidler og hva som er god ­praksis går raskt. Det er verken ­farmasøytene eller apotekbransjen som styrer den – de bidrar bare til utformingen av deler av den. Det som var god faglig praksis for tre år siden kan være langt fra god faglig praksis i morgen.

Dette var åpenbart ikke nok for å få god ­oppslutning om kursene. Som leder av VETT-utvalget var det en tung avgjørelse å ta da vi anbefalte styret for Farmasøytisk institutt å avvikle driften av VETT.

Behovet for videre- og etterutdanning blir ikke borte – det er bare VETT som blir borte. Farmasøytene vil fortsatt etterspørre kompe­tansehevende tiltak, men vi vil se andre til­bydere, andre sam­arbeids­­­partnere og andre arenaer.

Apotekbransjen er opptatt av å være en del av helsetjenesten. Det ville vært flott om farma­søyter i primærapotek i større grad kunne hente kunnskap og inspirasjon i samhandling med andre helseprofesjoner. Det er da vi kan utvikle vår tverrfaglige legemiddelkompetanse og lære å bruke den sammen med resten av helse­tjenesten – i arbeidet for riktigere legemiddelbruk.

Kan vi måle kompetansen til farmasøytene? Kan vi måle kvaliteten på den kompetanse­utviklingen som tilbys farmasøyter? Hvilket kompetansenivå er ønskelig i apotek for å kunne løse arbeidsoppgavene på en god måte? Kan det defineres et minimum av kompetanse som en må inneha for å kunne utøve yrket i apotek? Det er lett å stille spørsmål, men det er vanskelig å få svar. Det er vanskelig å få myndighetene i tale. VETT-utvalget forsøkte når vi engasjerte et konsulentfirma for å lage en rapport om VETT som nasjonalt senter for videre- og etterutdanning av farmasøyter, men svarene ble utydelige. Er det myndighetene som skal stille kravene eller mener de at det kan overlates til næringen?

Kvaliteten i reseptekspedisjonen i apotek er blant annet avhengig av kompetansen til ­personalet. I helsetjenesten arbeides det med rammeverk rundt kvalitetsindikatorer. ­Kvalitets­indikatorer er én av flere måter å overvåke og dokumentere kvaliteten i tjenesten på. Kvalitets­­indikatorer er noe annet enn fornøyd kunde- eller fornøyd pasientmålinger. Hvordan kan vi måle kvaliteten i apotek?

I møtet mellom farmasøyt og pasient, er pasient­en kun i begrenset grad i stand til å vurdere kvaliteten på tjenesten farmasøyten leverer. Er tjenesten i tråd med det som blir regnet som beste praksis på området? Pasientmøtet i ­apotek eller i helsetjenesten handler om ­asymmetrisk kunnskap. Det vil ofte være stor forskjell i kunnskapsnivået. Pasienten må ha ­tillit til at helsepersonell gir de best mulig behandling eller råd.

Ofte viser det seg at det er forskjell på det som er vanlig praksis og det som er beste praksis innen et område. Dette er generelt for de fleste helseprofesjoner og definitivt ikke unikt for Norge. Mye kvalitetsarbeid i den vestlige verden går ut på å få implementert beste praksis. Skal vi implementere prinsippet om beste praksis i ­norske apotek må vi først vite hva det er. Vi mangler mye praksis­forskning. Her nytter det ikke å vise til gode ­resultater fra kundebarometre.

(Publisert i NFT nr. 11/2009 s. 38)