Sommeren er ugjenkallelig forbi og høsten har festet sitt grep. Avisene er igjen fulle av bilder av bilister som fortviler over at de sklir av veien når de kjører med sommerdekk i snøen. Vi lærer aldri ... Er det typisk norsk å vite at snøen kommer, men ikke ta hensyn til det?

Valget er over og den rød-grønne regjeringen har fått fornyet tillit. Bjarne Håkon Hanssen startet samhandlingsreformen, og nå håper jeg at dette viktige arbeidet fortsetter – uansett hvem som blir helseminister. Ferske beregninger fra SINTEF viser at eldrebølgen vil gi dramatiske utslag i helsevesenet dersom pasienter fortsetter å ligge like ofte, og like lenge på sykehus som i dag, skriver Aftenposten. SINTEF har beregnet at vi trenger minst 5000 nye sykehusplasser dersom dagens praksis fortsetter. Det er klart at noe må gjøres – uenigheten står om hva som må gjøres. Hanssen vil at de i større grad skal tas hånd om i kommunehelsetjenesten.

I arbeidet med samhandlingsreformen ble ulike pasientgrupper, helseprofesjoner, helseadministratorer og myndigheter invitert til å si sin mening. Svaret som kom var bedre samhandling, bedre kommunikasjon de ulike aktørene imellom og fokus på kvalitet – også ved overgang mellom omsorgsnivåer. På godt norsk – altfor mange faller mellom to stoler. Alle kjenner vi til mange slike historier fra egen familie og omgangskrets, men har vi tatt konsekvensen av det? Nei, vi venter på at noen skal gjøre noe.

Kunnskap om hvordan helsetjenesten fungerer og god kommunikasjon mellom de forskjellige aktørene er viktig for alle som arbeider med pasientomsorg, også for apotekene. Hedvig Nordeng og Per Lagerløv skriver følgende i en leder i Tidsskrift for Den norske legeforening (nr. 18/2009): Eldre pasienter er mest utsatt for, og sårbare overfor, legemiddelrelaterte problemer. Her ligger det et spesielt stort potensial i samhandling også med apoteket. I stedet for å fraskrive seg ansvar ved å si at dette får andre rydde opp i (lege – hjemmetjeneste) ville det tjene pasienten om det var rutiner for samarbeid med alle involverte parter: legen, hjemmesykepleieren og apotekfarmasøyten. Utfordringen ligger der, men hvordan tar vi den videre? Skal apotekene forsvare sin plass i helsetjenesten, må de ta denne oppgaven på alvor og vise at de fortjener å bli omtalt som en aktiv medspiller.

I en artikkel i samme utgave peker Mandt, Horn og Granås på utfordringene som både apotekfarmasøyten og fastlegen møter i sin kommunikasjon angående uklarheter ved resepter; legene dokumenterer i for liten grad resultatet av henvendelsene og farmasøytene tar i for liten grad kontakt. Dette er basert på en fokusgruppestudie med få deltakere. Metoden med fokusgrupper har sine svakheter, men funnene i denne studien peker på et problem i apotekhverdagen som vi alle vet er der, men har vi tatt konsekvensen av det? Nei, vi venter på at noen skal gjøre noe.

Reseptekspedisjonen er en flott arena for kommunikasjon med pasienten om legemidlene. Det er stedet der du kan avdekke eventuelle legemiddelrelaterte problemer, om det er grunn til å ta kontakt med fastlegen, trenger pasienten mer informasjon og så videre. Her en dag kom en bekjent og fortalte at sist hun skulle hente levotyroxin på apoteket var hun for første gang blitt møtt av spørsmål om hun brukte andre legemidler – fordi samtidig bruk av andre legemidler kunne påvirke effekten. Endelig var det noen som spurte, sa hun, og følte seg godt ivaretatt som kunde.

For noen uker siden var jeg invitert til en samling i Farmasiforbundet, region vest og temaet var apotekteknikernes framtid i apotek. Budskapet fra apotekkjedene var mersalg, mersalg og atter mersalg. Regionsjefen fra Apokjeden hevdet at direkteresepturen var et utmerket sted for mersalg. De fleste jeg kjenner foretrekker samtalen om legemidlene sine framfor tilbudet om rynkekrem og kosmetikk på tilbud. Kanskje det er på tide å kommunisere med kundene sine om hva de ønsker seg?

(Publisert i NFT nr. 10/2009 s. 38)