Hvilken kompetanse trenger farmasøytene og hvordan skal de få den, er et stadig tilbake­vendende spørsmål. Er det profesjonen som bestemmer, er det arbeidsgiver eller er det myndigheter, samfunn og kunder som bestemmer? Det er mange som mener noe – og enige blir de ikke. Det er ikke bare i Norge vi dis­ku­terer dette. Debatten går også i Europa – og den debatten får i siste instans betydning her på berget også.

Skal utdanningene ha fokus på kunnskap du trenger i primærapotek, skal de være innrettet mot forskning og utvikling eller regulatory affairs? Hva med legemiddelproduksjon, ­farmasøytenes kjerneområde, eller er det ­klinisk farmasi og pasientveiledning som er ­viktigst? Her finnes det mange grupper som lobber for sine faginteresser mens andre ­grupper lobber for sine næringsinteresser. Felles for alle parter er at de ønsker fiks ferdige farmasøyter som ikke trenger videre opplæring.

Farmasiutdanningen skal være en felles grunnmur der alle delene av farmasien berøres og det må legges vekt på at studentene ser sammenhengen mellom de ulike fagområdene. Utdanningen skal være fundamentet for videre kompetanseutvikling tilpasset det enkelte ­fagområdet.

Arbeidsgiver har et stort ansvar for å gi farma­søytene tilstrekkelig opplæring i deres res­pek­tive arbeidsfelt. Dessuten har de et ansvar for å vedlikeholde kompetansen til sine ansatte – både grunnleggende kompetanse innen far­masi og bransjespesifikk kompetanse innen de ­farmasøytiske fagfelt. På toppen av det kommer alt som er bedriftsinternt som salgskurs, ­personalbehandling, strategier, bedriftens ­verdier og så videre. Her er mulighetene mange.

Arbeidsgiver har alt å tjene på å opprettholde og videreutvikle arbeidstakers kompetanse. Hvorfor er det da så vanskelig å få aksept for dette i deler av apotekbransjen? Riktignok har vi et oligopol innen apotekbransjen med tre store aktører som dominerer bransjen ­full­stendig, men det er ikke de som bestemmer hvilken rolle apotekene skal spille i helse­tjenesten. Det er det primært myndighetene som gjør, i Norge som i de fleste andre land. I tillegg finnes det kunder som også mener de skal ha et ord med i laget.

Reakkreditering av farmasøyter og annet ­helsepersonell brer seg over Europa. Hensikten er å sikre at helsepersonell holder seg oppdatert og har tilstrekkelig kompetanse. Dette handler om pasientsikkerhet. I dag ­forventes det at yrkesutøvelsen skal være kunnskapsbasert og basert på oppdatert, ­allment akseptert kunnskap. Et av de siste land ut er Italia, som nå har innført reakkreditering av alt helsepersonell. På representantskapsmøtet vårt i 2007 vedtok vi følgende under debatten om målprogrammet: «Utrede et ­system for å synliggjøre farmasøytisk kompetanse i form av akkreditering og/eller reak­kreditering.» Dette blir stadig mer aktuelt.

I høst skal NFF gjennomføre en medlemsundersøkelse i primærapoteksektoren. Den vil i hovedsak dreie seg om arbeidsmiljøspørsmål. I den forbindelse vil vi også spørre våre ­med­lemmer om kompetansehevende tiltak, kurs og så videre. Da får vi vite hvordan det faktisk står til.

(Publisert i NFT nr. 9/2009 s. 41)