Berit Regland er lei av å bli oversett av apoteksjefene. Nå krever Farmasiforbundet profesjonsnøytrale titler når apotekansatte skal omtales, sier hun til Apotekforeningens Tidsskrift. Og jeg er lei at Farmasiforbundet utad ikke vil snakke om at det finnes ulik kompetanse i apotek.

Ordet apotekpersonell sier ikke noe annet enn at du er ansatt i et apotek, på samme måte som sykehuspersonell er en samlebegrep for alle ansatte i sykehus. Ordene sier ingenting om kompetansen til den enkelte. Det er ingen som stiller spørsmålstegn ved at det er forskjell på legen og legesekretæren på sykehuset. For meg er forskjellen på farmasøyten og apotekteknikeren i apoteket like åpenbar. Det er like viktig for apotekkunden å vite om han/hun snakker med farmasøyten eller apotekteknikeren, som det er for sykehuspasienten å vite om han/hun snakker med legen eller legesekre­tæren - fordi de har ulik kompetanse og ulik rolle i sine respektive organisasjoner. Begge utdanningskategoriene er viktig for drive et godt apotek eller sykehus.

Utfordringen i apotekbransjen er å gjøre farmasøyten mer synlig for kundene og helse­tjenesten, ikke å skjule de store forskjellene i kompetanse på legemidler som finnes på apotekene. Når LHLs medlemmer hevder at farmasøyten har blitt mer usynlig, samtidig som vi vet at andelen farmasøyter i apotek øker, har farmasøytene som profesjon en utfordring. Vi må bli tydeligere på å vise fram farmasøytenes kompetanse i kundemøtet og vi må bli flinkere til si ifra at det er ulik kompetanse i apotek.

Kundene har rett til å vite hvilken kompetanse de møtes med. Dette er vanlig i helsetjenesten - hvorfor skal det være så vanskelig i apotek? Skilt med tittel må være et minimumskrav. I kommunikasjonen mellom apotektekniker og kunde må det være naturlig å si at alle resepter skal kontrolleres av farmasøyt som en forklaring på hvorfor de må forlate kunden eller til­kalle en annen person.

Apotekteknikerne har viktige oppgaver i apo­teket. Uten teknikere som er flinke på logistikk, handelsvarer og selvvalg ville det være vanskelig å drive apotekene. Det er nok av viktige arbeidsoppgaver å ta av for teknikerne. Det må være like naturlig for farmasøytene å henvise kundene til en apotektekniker, når de spør etter produkter i selvvalget som teknikerne kan mer om. De teknikerne som vil være farmasøyter bør studere farmasi - mulighetene er mange for de som ønsker å lære seg mer om hva, hvordan og hvorfor i legemidlenes verden.

Jeg er lei av å forklare at det ikke er en selv­følge at du møter en farmasøyt på apoteket når du henter reseptmedisiner. Har du spørsmål om bruk av legemidlene dine bør du be om å få snakke med en farmasøyt, pleier jeg å si når folk klager på manglende kompetanse på apoteket.

Jeg er lei av å forklare forvaltning, presse, annet helsepersonell og alle andre at perso­nalet i apotek består av ca. 40 prosent årsverk farmasøyter med utdanning på bacehelor- eller mastergradsnivå og de resterende er apotekteknikere med utdanning på videregående skole, på nivå med legesekretær - i beste fall.

Jeg er lei av at farmasøytene får skylda for dårlig veiledning på apotekene når kundene har møtt apotekteknikere med mangelfulle kunnskaper.

Det er i direkteresepturen farmasøytene best kan utnytte sin kompetanse i apotek. Målet for det moderne apoteket må være at kundene alltid skal bli møtt av en farmasøyt i direkteresepturen.



(Publisert i NFT nr. 4/2009, s. 45)