Helse og legemidler har ingen lang tradisjon med innsyn og åpenhet. Det er ikke så mange år siden Felleskatalogen var en bok for de utvalgte. Da jeg kom tilbake til sykehusfarmasien i år 2000, så jeg fortsatt rester av bindinger mellom leger og lege­middel­industrien i valg av legemidler til syke­husene. Innsyn og åpenhet er viktig for alle offentlige innkjøp av varer og tjenester - også i spesialisthelsetjenesten. LIS og sykehus­farmasøytene har vært en viktig bidragsyter til innsyn og åpenhet når det gjelder legemiddelinnkjøp og legemiddelvalg i spesialisthelse­tjenesten.

Pfizer i USA prøver å vinne tillit på en ny måte. Ifølge Dagens Medisin vil Pfizer i USA neste år legge informasjon om alle utbetalinger til ­ansatte i det amerikanske helsevesenet ut på selskapets nettside. Pfizer Norge vil vurdere å gjøre det samme. Åpenhet skaper tillit, og alle tiltak som skaper tillit, tjener legemiddel­indu­strien på over tid.

Legemiddelverket varsler at de vil foreta tilsyn ved møter for legene på samme måte som de fører tilsyn med annen markedsføring av legemidler. LMI har gjort mye med sine regler og retningslinjer for samhandling med leger, sykepleiere, farmasøyter og pasientorganisasjoner de senere årene. Samhandling med lege­middelindustrien er nødvendig og nyttig for ­farmasøytene. Da er det viktig at vi er sikker på at den foregår ifølge de avtalte spillereglene og at den er åpen for innsyn.

I arbeidet med helsetjenester i apotek har NFF møtt ulike brukerorganisasjoner. Det er nyttig å sette seg ned og høre på hva andre mener om apotekbransjen og farmasøytene. Både tilliten til bransjen og habiliteten til farmasøytene blir utfordret. Diabetesforbundet stiller spørsmålstegn ved om rådene deres medlemmer får på apotekene er basert på faglige vurderinger av den enkelte kundens behov, når de vet at ulike apotekkjeder har avtaler med forskjellige leverandører av utstyr til blodsukkermåling, men ikke vet hva disse avtalene innebærer. Mang­lende åpenhet gir redusert tillit.

Det er ikke mulig å snakke med pasientorganisasjoner uten at samtalen kommer inn på generisk bytte eller likeverdig bytte. Ordningen frigjør 1,5 milliarder offentlige helsekroner per år som kan benyttes til andre tiltak. Det er flott! Norge har valgt en ordning hvor trinnpris­kuttene er fastlagt i forskrift og hvor det ikke er noen markedsmekanismer på pris som ­kommer verken pasient eller Nav til gode. Det geniale for Nav er at de betaler det samme ­uansett hvilket produkt apoteket selger - med mindre legen har reservert seg mot bytte. God samfunnsøkonomi er å praktisere bytteordningen på en slik måte at antallet reservasjoner mot bytte reduseres, samtidig som ønsket om riktig legemiddelbruk hos pasienten ivaretas.

Noen pasienter kan spare tusenvis av kroner i egenandeler ved å bytte, mens andre har ­nesten ingenting å spare. En av taperne er pasientene som står på simvastatin. Der er det lite å spare i egenandel for kunden ved å bytte fra Zocor til generisk simvastatin. Apotekets motivasjon til bytte, er inntjening i egen kjede. Det er verken ulovlig eller umoralsk å tjene penger i Norge. Åpenhet om at apotek også gjør ting som de tjener penger på kan bidra til bedre tillit. Det som provoserer pasientorga­nisasjonene er når pasienten kommer hjem og åpner posen fra apoteket og ser at det er byttet uten at de har fått ta stilling til bytte - og det var kun et par kroner å spare.

Full åpenhet rundt likeverdig bytte skaper tillit og tilliten skal vi bruke til arbeid for riktigere legemiddelbruk. Farmasøytene trenger tilliten fra pasienter og helsepersonell.



(Publisert i NFT nr. 3/2009 s. 34)