I medisinskapet: Thomas Hylland Eriksen

Professor Thomas Hylland Eriksens engasjement kan nærmest flytte fjell, og hans tale­gaver kan rokke ved de mest innbarkede vrangforestillinger i det lykkesøkende samfunnet vårt. Gjennom flere år har han vært en aktiv samfunnsdebattant i massemedia.

Ikke bare debatterer han med blytung akademisk bakgrunn og sosialantropolog­iske feltstudier på innerlomma, men han er også en begeistret, kunnskapsrik og spissformulert foredragsholder. Og sist gang vi var så heldige å overvære et av hans ­brennende ivrige og underholdene foredrag, var på Farmasidagene i oktober, og der leverte han en virvelvind gjennomtenkte ord om teknologi fra fortiden, i nåtiden og om våre forventninger til fremtiden.

Dette er definitivt ikke gutten med hang til å ligge på latsiden, og han ble professor bare 33 år gammel. Siden har det gått slag i slag, og han har vært redaktør for tidsskrifter som Samtiden, Norsk Antropologisk Tidsskrift, Journal of Peace Research og Ethnos. Hans yndlingstemaer er etnisitet, identitetspolitikk, globalisering og nasjonalisme.

Den snakkesalige sosialantropologen mottok dessuten Norges forskningsråds ­formidlingspris i 2002, begrunnet med: «Hans formidlingsinnsats er imponerende, den viser stor bredde og et aktivt samfunnsengasjement, og går langt ut over Norges grenser.»

Så produktiviteten er det ingenting å si på, og den lange rekken lærebøker, debattbøker, fagbøker, essays - og til og med en roman - har ikke blitt noe kortere med årene, og ­verkene hans er oversatt til over 20 språk.
Selv påstår han at han er frisk som en fisk, men selv de som elsker jobben sin kan ­stresse på seg helserelaterte faresymptomer hvis de ikke passer på. Men for reiseglade professorer løser det seg alltid, og hvorfor ikke svippe innom et Boots apotek på det ­britiske kontinentet. Og hvis ikke det er frihet og livskvalitet i det moderne samfunnet, så vet ikke vi.

- Hva har du i medisinskapet, professor?
- For det meste reseptfrie tabletter. Du skjønner det, at det viktig å ha både Ibux og Paracet, fordi de har forskjellig virkestoff, og hvis den ene ikke fungerer, så kan du prøve den andre. Da er du nesten garantert resultat. Og det er så godt å vite.

- Jeg har jo barn, så det ligger også noe gammelt lusemiddel der. Og en vortespray, om jeg husker rett. Til barna altså. Det var vel en eller annen episode da en av dem ­trengte remedier mot den slags, det skulle visst kjøle ned vorten og det var en fancy medisin. Den må jo ha virket, for jeg kan ikke huske å ha sett noen vorter siden.

- Så bra, for vorter er noe ræl. Men når kastet du medisiner sist da?
- Det er et meget godt spørsmål. Det skal man jo gjøre. I vår familie er vi heldigvis som regel sunne og friske, så da blir det som ­ligger der naturlig nok gammelt etter hvert. Vi har en oppryddig sånn en gang i året, og da kaster vi alt som ser gammelt og ekkelt ut. Slik som flasker med gulnet balsam eller andre nærmest uidentifiserbare krukker med diffust innhold. Men det er ikke systematisk. Vi rydder nok litt på impuls hos oss.

- Har du handlet medisiner i utlandet eller på internett noen gang?
- Ja, en gang hadde jeg kraftig ­spenningshodepine, det var for noen år ­tilbake, dette her. Hodepinen var ikke ­alvorlig, men den var smertefull og utrolig plagsom. Siden jeg befant meg i England akkurat da, gikk jeg innom et apotek der jeg kjøpte hodepinetabletter formet som gjennom­siktige kapsler, med sånne små kuler inni, vet du. De ser mer seriøse ut da, og kanskje er de noe sterkere også. Jeg tror det. På Boots i England, der har de alt. Jeg kjøpte en hel haug, og de lå i skapet i flere år etterpå. Det endte med at jeg kastet massevis. For plagene forsvant før jeg rakk å bruke de opp.

- Var det pillenes fortjeneste, tror du?
- Nei, men jeg lærte meg å slappe av. Ikke stresse så mye. Men det gir jo en slags psykosomatisk effekt også da, å ta medi­siner. Jeg ble i alle fall frisk igjen.
- Men jeg har aldri kjøpt medisiner over internett. Selv om jeg stadig får e-poster med reklame om penisforlengende piller og ­plaster. Slike tilbud daler inn i innboksen som en jevn strøm. Jeg prøver å ikke åpne, men iblant så glemmer jeg meg jo. Og da står det Viagra og middel mot håravfall, og alt er ­rettet mot middelaldrende menn.

- Den siste pillen du tok?
- Ibux. For et par måneder siden. Jeg begynte å bli litt forkjølet, så da tok jeg to stykker, for å være på den sikre siden. Og det hjalp det.

- Har du en yndlingsmedisin?
- Aspirin. Det hender fortsatt at jeg ­kjøper det når jeg er i utlandet. Nå finnes ikke Aspirin her til lands lenger, så vidt jeg vet. Men da jeg var liten så husker jeg en amerikansk tegneserie der de sa noe sånn som: «Take a Aspirin and call me in the morning.» Det synes jeg var skikkelig tøft, så jeg ble vel litt påvirket av reklamen, kan du si.

- Har du en pillehistorie?
- Vet du, det tror jeg at jeg har. Da jeg var student, bodde jeg et par måneder på Mauritius hos en fattig familie med åtte-ti barn. Det var veldig mange i et hus, tror ikke de hadde helt oversikt selv heller. Jeg var ­fattig student, men rik i forhold til dem, så når de trengte noe på butikken sendte de alltid meg. Butikken var en liten bushsjappe midt i ingenmannsland. Det var jo stadig noe de trengte da, plaster eller noe sånt. Fordi de alltid falt og slo seg, og var høyt og lavt og overalt, hele tiden. Så en dag hadde jeg vært og kjøpt tabletter, og da jeg kom tilbake var det akkurat en tablett til hver. Så der satt de alle sammen, knaskende på hver sin tablett. Opplevelsen ga nærmest en kollektiv følelse av at nå får vi det bedre alle sammen, på et blunk.

- Har du opplevd noen skumle bivirkninger av medisin noen gang?
- Jeg har jo gått på noen antibiotikakurer i mitt liv. Det er ikke bra. Forresten, jeg leste en gang at Viagra visstnok ble utviklet for å fungere som hjertemedisin, men så hadde den gode effekter på andre områder. Det er en morsom bivirkning. Jo, og så har jeg brukt Malaria-medisin. Den er helt grusom og gir jo bare negative bivirkninger. Du mister synet og blir helt forvirret og jeg vet ikke hva.

- Hvordan skjuler du din identitet på ­apoteket?
- Jeg bruker et munnskyllevann som jeg nødvendigvis ikke synes det er så gøy å rope ut om. Nesten halve Norge bruker det samme, men likevel. Jeg kunne jo alltids skjult meg med en rar hatt. Men faren er vel stor for at jeg ville tiltrukket meg oppmerksomheten i stedet, sier Hylland Eriksen.


(Publisert i NFT nr. 11/2008, s. 6)