Åpenhet

Hva er åpenhet? Ordboka har ulike definisjoner på «åpen»; bl.a. ikke lukket eller stengt, udekket, tilgjengelig for offentligheten, ledig, klar, tydelig, åpenbar. Den har en lang rekke med eksempler på hvordan ordet åpen brukes i det norske språket.

NFF har skrevet under en samarbeidsavtale med Legemiddelindustriforeningen (LMI) hvor vi ønsker åpenhet og mulighet for kontroll i forbindelse med inngåtte avtaler og samhandling med legemiddelindustrien. Hvorfor er åpenhet i vår samhandling med legemiddelindustrien så viktig? Det handler om tillit til farmasøytene, tillit til vår yrkesutøvelse, tillit til rådene vi gir pasientene og tillit til farmasøytene hos våre samarbeidspartnere. Det er så enkelt som at åpenhet gir tillit og mangel på åpenhet gir mangel på tillit.

Legemiddelindustrien er en viktig samarbeidspartner for mange farmasøyter, men det betyr ikke at den skal være vår eneste kilde til kunnskap. De rådene vi gir, som skal bidra til riktigere legemiddelbruk, skal være kunnskapsbaserte. Rådene må ikke på noen måte kunne settes spørsmålstegn ved fordi farmasøytene kan anbefale produkter med tanke på egen vinning i form av skjulte avtaler.

Samarbeid med andre helsearbeidere krever gjensidig tillit; tillit til at de råd og anbefalinger vi gir er kunnskapsbaserte og ikke basert på strategier for egen eller arbeidsgivers vinning. De regionale helseforetakene har sine egne regler for samhandling som er enda strengere enn de NFF har skrevet under. Utfordringen er at våre medlemmer arbeider i ulike virksomheter som stiller ulike krav, men vi skal favne dem alle. Samarbeidsavtalen med LMI er minimumskravet for samhandling.

Stiftelsen til fremme av norsk apotekfarmasi som eier Apoforsk har gjort et annet valg – de velger mindre åpenhet og håper å få til et mer målrettet arbeid for å ta fatt i mer bransjeovergripende forhold i apotekbransjen. Det signaliseres at de kommer til å bli mer selektive med hensyn til hva som publiseres. Apoforsk skal være et ledd i stiftelsens strategi og får en mindre fri stilling enn tidligere. Det kan hende at det på kort sikt kan se forlokkende ut for norsk apotekbransje å få sitt eget «institutt» som kan drive med aktiviteter tilpasset deres markedsstrategier. Men hvor blir det av åpenheten når en skal være selektiv med hva som publiseres, og hvordan vil dette påvirke tilliten til Apoforsk?

Vil «nye Apoforsk» ha tillit nok til å kunne være kilden for dokumentasjon av samfunnsnytten av helsetjenester i apotek, merverdien i reseptekspedisjon og i egenomsorg og salg av reseptfrie legemidler når de ikke lenger er uavhengige? Hvordan går det med troverdigheten når næringens eget forskningsinstitutt skal dokumentere samfunnsnytten av tjenesten de selger?

Alternativet er å vende seg til samfunnsfarmasimiljøene ved universitetene. Er de store og sterke nok til å ivareta disse behovene? Kanskje det er på tide å ta et tak for å samordne og styrke samfunnsfarmasimiljøene ved lærestedene? Samfunnsfarmasi er mye mer enn apotekpraksis, det er også farmasien i hele helsetjenesten. Det kan være nyttig å løfte blikket fra direkteresepturen for å se inn i hele helsetjenesten. Apoteket er tross alt bare et lite tannhjul i det store helsetjenesteurverket.

Anne Markestad,
leder av Norges Farmaceutiske Forening