Farmasøytmangel – bare et problem?

Når jeg prøver å få en oversikt over ubesatte stillinger i apotek – i kjedene, i de frittstående apotekene samt i sykehusapotekene – finner jeg at det er nesten 250 ledige farmasøytstillinger for tiden. Og det er et forsiktig anslag.

Farmasøytmangelen påvirker oss på mange vis. Historiene er mange og skjebnene er ulike, men fellestrekket er at de påvirker både alenefarmasøyten og hele profesjonen.

Hvilke tanker fester seg hos unge farmasøyter som blir sittende igjen alene på apotek? Du kan ikke søke råd hos kolleger. Synes du at du svikter lokalmiljøet hvis du er syk en dag og apoteket må holde stengt? Og hvor stor er muligheten til å få fri neste gang du gjerne skulle hatt litt ekstra tid til å bruke på venner og familie? Farmasøyter har også et liv utenom jobben.

Spørsmålet er: Klarer vi å beholde de yngre arbeidstakerne i apotek eller går de lei og ser seg om etter noe annet? Hva må til for at de skal bli? Unge farmasøyter er som andre unge akademikere – de er rastløse og kjappe til å skifte jobb hvis det dukker opp noe spennende eller de blir lei av «det samme gamle», viser Universum-undersøkelsen. De ønsker seg en balanse mellom arbeid og fritid, mulighet for fleksible løsninger tilpasset deres behov og mulighet til å utvikle seg i jobben.

Apotekbransjen «lekker i begge ender». De unge ser seg om etter ny jobb, mens de eldre ser seg om etter seniorpolitikk og en ny AFP-ordning. Apotekbransjen må bedre tilretteleggingen for seniorene slik at de fortsatt ønsker å stå i arbeid. Vi trenger en god AFP-ordning hvor det er mulig å kombinere AFP og arbeid.

Utdanningskapasiteten for farmasøyter har økt betraktelig de siste årene, men det er ikke mulig å holde tritt med ekspansjonen i apotekbransjen. 40 nye apotek ble åpnet i fjor. Samtidig ser vi at antall farmasøyter i annen virksomhet enn apotek også øker. Er det for få farmasøyter eller er det for mange apotek som er problemet? Er det slik at apotekbransjen skal forholde seg til utdanningskapasiteten eller er det utdanningsinstitusjonene som skal forholde seg til bransjens skiftende konkurransestrategier?

Apoteket er en del av helsetjenesten og helsetjenestene er på full fart inn i apotekene. Hvordan skal vi klare å møte den utfordringen når tilgangen til farmasøyter er den begrensende faktoren på mange apotek? Svaret er enkelt: Bruk farmasøytene til de arbeidsoppgavene som andre ikke kan utføre – i reseptekspedisjon og veiledning i riktig bruk av legemidler. Farmasøyten gjør best nytte for seg i samtalen med pasienten, i direkteresepturen og i dialogen med helsetjenesten. Helsetjenester i apotek må først og fremst utnytte den kompetansen som er unik for apotekene.

Farmasiforbundet har en annen løsning. De vil at autoriserte apotekteknikere skal ha rett til å reekspedere resepter. Erik Pomp foreslår også dette i NFT nr. 2/2008. Dette er ingen god idé! Dersom reseptekspedisjon er en ren teknisk oppgave er det på tide å få utviklet en ekspedisjonsrobot. E-resepten kommer snart, elektroniske program for å sjekke interaksjoner finnes det mange av, plukkemaskiner som kan plukke legemiddelpakker er vist fram på Farmasidagene, etiketteringsmaskiner er verden full av og betalingsterminaler bruker vi daglig. Vips, så står posen der med medisinene, fiks ferdig og uberørt av menneskehender. En effektiv og mest sannsynlig «sikker» måte å reekspedere resepter på. Men hvor er samtalen som avdekker de uavklarte spørsmålene? Hvor er kommunikasjonen og den personlige veiledningen? Hvordan skal vi på denne måten kunne bidra til riktigere legemiddelbruk?

Erik Pomp stiller i sin artikkel et viktig spørsmål: Hvorfor gjør norske og svenske farmasøyter langt færre klinisk relevante intervensjoner enn nederlandske farmasøyter? Når, hvorfor og hvordan intervenerer farmasøytene – og hvorfor handler vi forskjellig?

Vi trenger et sterkt og uavhengig forskningsmiljø i samfunnsfarmasi som kan hjelpe oss med å finne svar på spørsmålene. Hvordan skal vi finne veien videre hvis vi ikke vet hvor vi står?

Anne Markestad,
leder av Norges Farmaceutiske Forening